Den gang vi kom til verden da fikk vi en presang,
et nøste med vår skjebne, og ingen vet hvor lang.
Da la vi alle masker opp til livets strikketøy,
der vil det stå i mønsteret når vi jukset og vi løy.
Hver maske er en dag, og hver omgang er et år,
og alt vi gjør og sier i strikketøyet står.
Og mistet vi en maske og lot den rakne ned,
det var kan hende venner vi aldri mer fikk se.
Noen har et strikketøy med varme farger i,
det er de gode strikkersker som kjærlighet kan gi.
Men alle må vi strikke med det garnet vi har fått
selv om det av og til kan virke kjedelig og grått.
Og når vi så blir eldre da tenker vi som så;
“Hvor mye er tilbake av livets strikketråd?”
Vi håper at det holder slik at vi kan felle av,
så tomme strikkepinner blir korset på vår grav.
Og møter vi St. Peter som vokter himmelens port,
vi gir ham strikketøyet med alt som vi har gjort.
Da gransker han det nøye og sier
“Kjære barn,her oppe har vi bruk for en mengde opprekksgarn.”
Da vasker himmelens engler vårt garn så reint og hvitt,
de glatter det og ordner det til det blir knutefritt. Det Det legges så på lager, så mykt og fint og bløtt,
- kan hende det skal brukes til barna som blir født?
Subscribe to:
Post Comments (Atom)
9 comments:
Herlighet så fint:)
Så utrolig fint dikt!!
Flott har du skrevet det sjøl?
Det var nydelig :)
anderledes og vakkert
Det var et vakkert dikt :-)
Nydelig!
Glemte å spørre om hvem som er opphavsperson til diktet?
Er innom igjen, denne gange for å ønske deg et riktig Godt Nytt År!
hei alle sammen! Jeg hørte dette diktet i en begravelse for over 1 år siden. Syns det var så nydelig at jeg har letet etter det siden. Når jeg endelig fant det syns jeg at det måtte deles med dere alle. Vet dessverre ikke hvem som har skrevet det. men nyyydelig er det hvertfall!!!
Post a Comment